JEG SKRIVER NAVNET DITT – Poesi 12/14 - Del3 *Sigve Lauvaas

11.

HUS

Høytidelige hus, ærverdige dørkarmer,

Høye portaler og trapp,

Vegger som vekker minner,

Takbjelker og klokkeklang,

Rom med halvlange bord

Som innbyr den ene, -

Speil som minner om slott,

Magiske rom med vindu til stjerner,

Og en utedo med aviser

Og frisk luft.

Høye hus som ruver mellom åser og fjell,

Storhet i gammel tid

Med nøkkelhull og lås

For omstreifere,

Og en grind som var lukket

For vinteren.

DAG I BYEN

Jeg var her en hel dag

Og gikk i parken,

Uforstyrret, fremmed

Mellom folk fra alle nasjoner

I en labyrint.

Jeg så lysene i vinduet,

Kirkene med jomfru Maria

Og tiggerkonene

Som hele dagen hadde selskap

Av duer og forbipasserende.

Jeg var pilegrim med bønner

Om et langt liv,

Gledet meg over dagen

Som gav fred, og frihet

Til å være alene med en engel.

12.

STRØM

Vi følger strømmen

Under stjernehimmelen,

Seiler ut som fiskere

Og møter øyer og skjær i storhavet.

Vi går i land på fremmede kyster

Og hviler under palmer.

Under en tindrende måne

Sitter vi i undring,

Speider nye øyer i storhavet.

Og folk vi møter setter spor,

Og bildene blir mange,

Filmen lang som Nilen.

Etter stormen blir vi vasket på land

Ved Kap det gode håp.

Strømmen gav oss et pusterom

Og nye bekjentskaper

Med nakne innfødde i Stillehavet,

Og i dansen forstod vi hverandre.

Jeg kan fortelle om svarte mennesker

Som skinte som solen, øynene

Hadde kontakt med engler,

Hjertene var rene

Og kroppen dekket med hvite klær

Når de danset under himmelens tegn.

Om strømmen går hit eller dit,

Er målet det samme,

Å se morgenstjernen, og forvandlet

Møte våre kjære ansikt til ansikt

Når bølgene har lagt seg

Og vi er i havn ved Palmekysten.

13.

ELSKE

Jeg elsket den ene

For tretti år siden,

Men ingen er den samme.

Likevel elsker noen fremdeles.

Vi ser tingene fra ulike vinkler

Og med andre øyner enn før,

Så det er ikke underlig

At vi slutter å elske med tiden.

Jeg var forfengelig

Og elsket å male skjønnheten,

Som er en salgsvare i dag,

Uten å sette pris på det naturlige.

Jeg elsket av begjær,

Og elsket den ene som en engel.

Forståelig elsket jeg den ene

Som var alt – til stormen skilte oss.

BEVEGELSE

Når alt beveger seg i samme takt,

Oppfatter vi ikke bevegelsene

Og tenker at det er stille på sjøen,

At havet er flatt,

Men om bord strever skipperen

Og kaffekoppene seiler.

Å holde stø kurs er vanskelig

Når bølgene feier folk på sjøen,

Og en er alene igjen.

Når en stanser, ser vi de andre

Bevege seg fra et gitt punkt.

Tenk at du sitter på toget

Og et annet tog passerer i god fart.

Da gjelder det å dømme rett.

14.

TID

Å komme før tiden,

Eller etter tiden,

Er et dilemma.

Men det er bra at du kom.

Men, når kom du?

Tidsuret peker i en sirkel.

Jorden er rund.

Tiden er uendelig rik på tid

Som renner i havet.

Hvor kommer tiden fra?

Tidens ekko

Slår i alle hjerter.

Tiden er som en løk

Som skaller av.

Vi har stadig mindre tid.

Tiden strekker ikke til.

Alt vi skulle ha gjort,

Er en mare.

At vi fikk brukt tiden,

Er en mager trøst.

Tiden vitner om liv.

Uten liv er tiden borte.

Om tiden i universet

Vitner englene.

Uten visdom, ingen tid.   

LYS

Tidlig vår. Lys på bakkene,

I snøklokkene, lyngen.

Vinterlys langs veiene.

Lys skinner i tretoppene.

Lyset venter på din sang.

15.

VÅKNER

Våkner i lyset

Under et tre.

Rusler på stien

Og er trett.

Famler i blinde

Etter noen å holde i,

Klatrer i fjellet

Ned en kløft.

Hva ser jeg

Når jeg åpner døren?

Hva ser jeg

I skogen, i fjellet?

Jeg sliter med ord

Og tenker flyktig,

Men lytter lenge

Når fossen durer.

Jeg lever livet

Under himmellyset,

Og går i kirken

Og spiller orgel.

Min vei er lang

Og solen stråler.

Jeg finner tonen

På vei til målet.

Jeg hører larmen

Og kjenner kulden.

Når natten kommer

Er fuglen stille.

 16.

VEV

Mitt liv er veven,

Mitt liv er reiser.

Og nye bilder blir lagt til veven.

Et landskap lyser

Med snø i fjellet.

Og elven fryser, og veven vokser.

Mitt liv går videre mot et mål.

Og langt der borte -

Skal veven stige.

Som sol og stjerner er veven min.

Snart er den skjult

På andre siden.

Og våren kommer med kildevann,

Og tusen farger

Har fest i hagen.

Nå kan jeg synge, for veven min

Er blitt et tempel

For navnet, navnet.

KILDEN

Kilde fra jorden

Stuper, spruter,

Fosser og danser i fjell.

Ungdommen søker

Og finner kilden.

Elven renner

Sakte mot kveld.

Frukten smaker,

Konene baker,

Kilden er som gull.

Livet spirer.

Himmelen stråler om kapp

Med barnet

Som er født til jord.